Dette notatet kan ses på som et appendix til notatet: «Hva kan og bør (må) norsk hestesport gjøre for å overleve.  
Jeg får starte med å si at jeg har skrevet dette i første rekke for egen del, fordi det hjelper meg å sortere stoffet og gi meg en viss oversikt. Og hvis noen andre kan finne det nyttig, er jo det bra. At sporten står overfor betydelige utfordringer er en erkjennelse som deles av svært mange, og det jobbes på flere plan og av ulike aktører. Jeg kommer bare til å dekke deler av det totale bildet.
Av: 12.11.2018. Olav Vannebo

1. Først litt om to skattespørsmål som er viktige for hestesportens framtid.

Det ene gjelder spørsmålet om hestehold kan regnes som (økonomisk) virksomhet i skattesammenheng, og det andre gjelder mva i forbindelse med oppsitt og kjørepremier. Det er mulig at togene er gått når det gjelder begge spørsmålene. Jeg tillater meg noen kommenterer (eller spørsmål) likevel, uten at det bør oppfattes som noen pekefinger eller kritikk.

Ingen av sakene er ferske. I St. meld nr 2 (2008-2009) Revidert nasjonalbudsjett 2009 ble det redegjort for tiltak som skulle sikre hestebransjen større forutberegnelighet og en mer enhetlig skatte- og avgiftsmessig behandling.  Merverdiavgift ble omtalt i Prop. 1 LS (2010-2011) Skatter og avgifter 2011. Omtalen ble tatt t e i finanskomiteen, mens næringskomiteen ønsket en nærmere utredning av visse sider. En interdepartemental arbeidsgruppe som skulle vurdere om det var grunnlag for å gjøre endringer i skatte- og avgiftslovgivningen vedrørende virksomhets-/næringsbegrepet og omsetningsbegrepet, avga innstilling i august 2013. Her mente medlemmene fra Finansdepartementet og Næringsdepartementet at det ikke var grunnlag for å endre praksis, mens Landbruksdepartementet at det burde gjøres endringer.      

Dette ble fulgt opp av Finansdepartementet, som skrev om spørsmålene i Prop. 1 LS (2013-14) som en omtalesak. Her mener departementet at det ikke er grunnlag for å gjøre noen endringer i skatte og avgiftsgrunnlaget for trav og galopp. Bransjens forslag om sjablongregler a la Sverige ble bare feid til side.  Jeg kan ikke se at det har skjedd noe i den senere stortingsbehandlingen som gir stort håp om omkamp med det første. 

Skattedirektoratet har fulgt opp med en veiledning: «Skatte- og avgiftsmessige forhold for hestesporten», så vidt jeg kan se senest oppdatert i 2017. Denne er noe mer utførlig på en del praktiske avveininger.

1.1 Er hestehold virksomhet?

Departementet tar utgangspunkt i skattelovens ordlyd, praksis og rettsavgjørelser, og sier at spørsmålet om en økonomisk aktivitet er virksomhet i skattelovens forstand må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle. Departementet vet at hestehold koster og at kostnadene som oftest overstiger inntektene. De er derfor livredde for å åpne for fradragsrett for kostnader som ikke mer enn oppveies av skatterett på inntekter.  Departementet legger til grunn at den konkrete vurderingen må gjøres i forhold til aktivitetens varighet, omfang, egnethet til å gi overskudd, og om den drives for skattyters regning og risiko. Departementet legger særlig vekt på hva høyesterett sier i Ringnesdommen fra 1985: «Det sentrale i virksomhetsbegrepet….er at virksomheten objektivt sett må være egnet til å gi overskudd…».  

Den faktiske resultat av denne vurderingen er som departementet skriver: «Derfor er det vanlig at slikt hestehold ikke godkjennes som virksomhet i en oppstartfase før det eventuelt viser seg at driften er forretningsmessig lønnsom». Departementet hevder at dette er en likebehandling med annen virksomhet, og at de ikke kan se at det er holdepunkter for at hestebransjen vurderes strengere ved vurderingen av virksomhetskriteriet enn andre bransjer.

Det er muligens omsonst å krangle videre på dette, men det er ett forhold som kan tilsi at det er bryet verd å forsøke en omkamp. I hvert fall hvis det er slik jeg tror, at et samlet regnskap for samtlige hester i Norge som er registrert med sikte på å delta i totalisatorløp, viser underskudd. Jeg har bare et gammelt tall i hodet, nemlig at ikke flere enn omlag 5% av samtlige slike hester gikk med overskudd. NR har god oversikt over gjennomsnittlig inntjening av premiepenger pr starthest. Ferske tall tyder på en positiv utvikling i dette forholdet, men jeg er temmelig sikker på at det ikke er tilstrekkelig til at hold av starthester og potensielle starthester er en aktivitet som totalt sett går med overskudd.

Ut fra dette kan jeg vanskelig se at det kan hevdes at «virksomheten objektivt sett er egnet til å gi overskudd».  I denne sammenheng må det også legges stor vekt på et forhold som departementet ikke har brydd seg med å nevne en gang, nemlig at inntektsgrunnlaget er sterkt preget av flaks og uflaks. Å få fram en løpshest som kan hevde seg i totalisatorløpene over lang tid krever dyktighet. Men dyktighet er dessverre bare en nødvendig betingelse og langt fra tilstrekkelig. Man skal ikke ha stor kunnskap om bransjen for å vite at det finnes utallige dyktige og seriøse hestefolk der ute som har strevd i årevis og kanskje tiår uten å trekke et vinnerlodd. Vi som spiller vet litt om hvor vanskelig det er å forutsi plasseringer på de hestene som kommer til start. Og vi har stort sett kontroll på hvor mye vi vil satse. Det er blåbær i forhold til å forutsi hvilke hester som kommer til å gå med overskudd og hvilke som ikke vil gjøre det. For å si det med Shakespeare:  «If you can look into the seeds of time and tell which grain will grow and which will not, speak then to me…».

Bransjen bør lage et totalregnskap over noen år, som også har med tall om spredningen i resultat mellom de enkelte hesteholderne/hestene. Dette kan brukes som utgangspunkt for en empirisk analyse av om det er mulig å peke på noen «objektive» eller i hvert fall sannsynlige suksessfaktorer. Det kan gi et grunnlag for å konfrontere Finansdepartementet med følgende: Hestehold med sikte på deltakelse i totalisatorspill er i stor grad et lotteri. Å kreve at aktiviteten skal gå med overskudd før den skal kunne regnes som «virksomhet», er utilbørlig og kunnskapsløst. Enten må all slik aktivitet unntas beskatning, eller så må virksomhetsbegrepet baseres på kjennetegn som i større grad kan sannsynliggjøre at aktiviteten er egnet for å skape inntekter, men uten å bruke tidligere oppnådd inntekt som kjennetegn.

Forut for at dette eventuelt tas opp med departementet, må det gjøres et nødvendig forarbeid, slik at det kan dokumenteres hold for alle forslag og påstander, både i forhold til det økonomiske grunnlaget totalt sett, og i forhold til hvor vanskelig det er å forutse hvilke hester som lykkes i konkurransen og hvilke som ikke gjør det, og ikke minst i den grad det er mulig å dokumentere hvilke faktorer som erfaringsmessig har vært positive, og som derfor kan være aktuelle som sjablonger. Her hjelper det ikke å rive av skoene, her trengs sko på alle fire og vel så det.
Trenden med nedgang i tallet på løpshester de senere årene, går jeg ut fra først og fremst har sammenheng de økonomiske betingelsene hesteholderne står ovenfor. Fortsatt er det vel slik at i hvert fall en del hesteholdere har en viss støtte i landbruket ved at de har tilgang til for, stallplass, og treningsmuligheter, men dette er trolig i ferd med å avta i betydning, og kombinasjonen med brukshest må anses borte for godt.
I den grad det kan dokumenteres at det er viktig for sporten totalt sett at det finnes en bredde under topphestene som nye topphester kan vokse fram fra, kan dette være et tilleggsargument i en ev kommunikasjon med Finansdepartementet.

Det sistnevnte bør vel også trigge en debatt innad i bransjeorganisasjonene. Jeg tenker da i første rekke på om premieskalaene i totalisatorløpene bør gjøres bredere og flatere, dvs litt mindre til topphestene og litt mer til de lengre ned på premielista, og helst også lengre premielister. I tillegg til at dette i hvert fall vil kunne gi marginalt bedre lønnsomhet, kan det muligens også understøtte en utvikling med økt tyngde på at kuskene godtgjøres ved kjørepremier og mindre ved oppsittpenger. (Helst kanskje bare kjørepremier, konf neste avsn.)

1.2 MVA på oppsittpenger og kjørepremier

Den store saken nå i forhold til mva og hestehold er «Tengsareidsaken». Inntekter som travkusker (og jockier?)  har av å kjøre (og ri?) hester i løp har ikke vært regnet som omsetning i forhold merverdiavgift. Så ble Asbjørn Tengsareid plutselig avkrevd å innbetale mva av slik inntekt, med tilbakevirkende kraft for ni terminer. Tengsareid mente at dette var feil og saksøkte staten. Sandefjord tingrett ga Tengsareid medhold i en domsavsigelse i juni 2017. Skatt Øst anket dommen, med det resultat at lagmannsretten i Agder 23. april i år tilsidesatte dommen fra tingretten og ga skattemyndighetene fullt medhold. Dommen - hvis den blir stående - får virkning for alle yrkesutøvere i tilsvarende situasjon som Tengsareid. Saken måtte selvsagt ankes, og med den bredde den har er det naturlig at  
Travselskapet hele tiden har kjørt saken i rettsapparatet som såkalt partshjelper for Tengsareid. Saken ligger nå i høyesterett.

Jeg har ikke lest noen av dommene eller prosessdokumenter, men støtter meg i første rekke på hjemmesidene til Trav og Galoppnytt og Det Norske Travselskapet. Slik sett bør jeg vel vokte meg for være bombastisk, men likevel – jeg kan ikke dy meg.

Uten krusseduller er det vanskelig å se for seg at Høyesterett kan ende opp med noe annet enn noe som er i samsvar med Finansdepartementets beskrivelse av gjeldende rett i Prop 1 LS (2013-2014).  Oppsittpenger er avgiftspliktig, premiepenger er det ikke.

Så er det noen krusseduller med premiepengene som gjør at det er stilt spørsmålstegn ved om den faktiske praksis ved utbetaling av premiepenger har oppfylt visse formelle og reelle krav. Og da er vi ikke på lovforståelse, men på fakta i saken. Det vil Høyesterett normalt ikke gå inn på. Kanskje med mindre det kan knyttes til saksbehandling. I dette tilfelle må vel det i så fall i første rekke være skattemyndighetenes behandling.

Praksis i hvert fall i dette årtusenet helt fram til bomben sprang ved at Tengsareid fikk krav om å betale merverdiavgift på alle inntekter han hadde hatt som travkusk, har vært at hverken oppsittpenger eller kjørepremier har vært belagt med merverdiavgift. Dette anser jeg som ukontroversielt, og likeledes at det har vært et faktum at skattemyndighetene har hatt full innsikt i denne praksisen uten å foreta seg noe. Så kommer da Prop 1 LS (2013-14) og sier at gjeldende rett er noe annet, og har vært noe annet hele tiden. Det jo må departementet få lov til å si, men realiteten er et formidabelt brudd på gjeldende praksis, herunder myndighetenes. Da må det være lov å spørre hva skattemyndighetene gjort har etter dette for å sørge for at praksis bringes i samsvar med korrekt rettsforståelse? Det kan vel ikke være tilstrekkelig i en slik situasjon bare å vise til å finnes en proposisjon eller en veiledning, særlig siden ingen av disse ikke engang nevner at det har skjedd en revolusjon. Ikke engang egne skattekontorer har myndighetene klart å informere om endringen, forut for at dette ene skattekontoret griper inn overfor én eneste yrkesutøver. En må her kunne si at myndighetene kan legges mer enn lite til last for at en slik situasjon skulle oppstå. Det kan tilsi at myndighetene bør frafalle eller moderere sitt krav om etterbetaling av mva, og det er lov å håpe at Høyesterett kan si noe om dette.

Dessverre ser det ut til at Travselskapet kan ha kludret det til litt for seg selv. De synes i sin argumentasjon å ha lagt for stor vekt på egne regler uten i tilstrekkelig grad å ha dokumentert eller sannsynliggjort det vesentligste, nemlig at kjørepremiene oppfyller de betingelser som forutsettes.
I følge proposisjonen mener hestebransjen at «utbetaling av pengepremier i større grad enn i dag må anses som omsetning». Jeg anser det som utelukket at dette er noe som bransjen mener med bred penn. De må ha sett seg blind på et eller annet her.
Men dette er tross alt krusseduller som uansett ikke bør tillegges avgjørende vekt. Det er å håpe at Høyesterett ser dette på samme måte og eventuelt f eks nøyer seg med å anføre at bransjen for framtiden må ha bedre kvalitet i sin dokumentasjon vedrørende de krav som stilles for at kjørepremier ikke skal pålegges mva.

Dersom Høyesterett setter på seg fru Justitias øyenbind og bare ser det som sin oppgave å gi Lagmannsretten medhold eller ikke, tror jeg nok det vil bli vanskelig for bransjen å nå fram. Jeg håper likevel at rettens medlemmer ser at saken har flere ulike elementer som bør behandles hver for seg og at dommen derfor kan gå i bransjens favør i hvert fall på noen punkter. Spennende blir det uansett.   

2. Om tall og tallknusing vedrørende totalisatormarkedet, med hovedvekt på spillavgiftens betydning

2.1 Hvordan kan Norsk Rikstoto (NR) og DNT bli flinkere til å bli mer faktaorientert og til å forstå totalisatorspillets økonomi bedre?

Det finnes en god del tall om det norske totalisatormarkedet, men det virker som tallene stort sett er sopt sammen i en haug, uten nærmere forsøk på analyse av hva de forteller og hvorfor de ser ut som de gjør. Det virker som de fleste som driver - eller har ansvar for å regulere - virksomhet knyttet til totalisatormarkedet, famler i blinde.  Det er i og for seg ikke så mye jeg kan bidra med. Likevel føler jeg meg litt som den enøyde kongen i de blindes rike.

Det er en del gammel graut i det som følger nedenfor. Utgangspunktet er at jeg har gått gjennom en del ting som jeg har skrevet og lest for en drøy mannsalder siden.

2.2 Litt om makrotall

Det er et relativt stort materiale med omsetningstall for ulike spilleformer. De eneste kommentarene til disse tallene er stort sett at man sier i ord det samme som kan leses direkte av tallene, det vil si noe om størrelsen og veksten over tid, men nesten null om hva som kan ligge bak endringene. For førti år siden gjorde jeg en enkel statistisk analyse av utviklingen i det norske totalisatormarkedet fra 1960 til 1978, og kom fram til at veksten i hovedsak kunne forklares med en (real) inntekstselastisitet på 1,6 (dvs at hvis nasjonalinntekten ett år steg med 1% i realverdi kunne en vente en samlet vekst i totalisatoromsetningen på 1,6 %, pluss en trendmessig vekst på 1,6%. Ikke så mye å skrive hjem om dette kanskje, siden trendfaktoren egentlig bare fanger opp noe vi ikke kan forklare nærmere. Men denne perioden var også temmelig hendelsesløs, i den forstand at det ikke skjedde noen endringer i antatt viktige bakgrunnsvariable. Alt spill foregikk på de enkelte banene og totalisatoravgiftene var uendret i hele perioden.

I de førti årene som har gått siden, har det skjedd mye. Først en oppmykning med adgang til spill gjennom ombud utenfor banene og deretter spill over internett. Det har vært noen endringer i spilleavgiftene, ikke så store kanskje, men likevel. Det er også kommet til nye spilleformer, nye aktører i det samlede spillemarkedet, og større grad av spill over landegrensene, særlig innen Skandinavia. Nettopp det at det har skjedd slike endringer betyr jo samtidig muligheter for interessante empiriske analyser av ulike sider av det norske totalisatormarkedet.

Så vidt jeg jeg vet har ingen gjort eller vært interessert i slike studier. Etter min mening har både myndighetene og Rikstoto her nærmest gjort seg skyldige i tjenesteforsømmelse, og valgt å fortsette å famle i blinde.  Det er imidlertid ikke for sent, og jeg skulle gjerne sett at noen nøstet mer i dette, for å få mer innsikt i hva som betyr mest for utviklingen i markedet.

I første rekke når det gjelder inntekt til formålet. Hva er det som påvirker samlet omsetning, hvilke er de viktigste kostnadsdriverne og ikke minst hvordan er samspillet mellom kostnader og inntekter.

Makrotall alene gir uansett neppe et tilstrekkelig nyansert bilde av markedet. Særlig når det gjelder totalisatoravgiftens betydning er det helt nødvendig å behandle de enkelte spilleformene for seg. Resten av dette notatet handler mest om det sistnevnte. Det er selvsagt ingen garanti for at man blir så mye klokere av dette, men det er definitivt verd et forsøk.

2.3 «Dynamisk skattepolitikk»

Rent generelt har jeg ikke så mye til overs for dynamisk skattepolitikk, som enkelt sagt handler om å forsøke å øke skatteinntektene gjennom å sette ned skattesatsene. Men akkurat for totalisatorspill kan det absolutt ha noe for seg.
Ideen, som er utviklet for arbeids- og kapitalinntekter, tar (litt for) enkelt fortalt utgangspunkt i at skatteinntektene blir lik null både dersom skattesatsen er lik null (det sier seg selv) og dersom den er lik 100 (fordi en slik sats antas å medføre at skattegrunnlaget blir lik null), og at skatten er positiv for alle satser mellom disse ytterpunktene. Det ligger da i kortene at disse skatteinntektene får et forløp med en stigende fase først, til de når et maksimum, og deretter en avtakende fase og at det således eksisterer en optimal avgiftssats.
Min generelle skepsis til modellen bunner i at personer og bedrifter ofte har begrensede muligheter til å variere sine inntekter og formuer, og at myndighetene har flere målsettinger i skattepolitikken, ikke minst når det gjelder inntektsfordeling.
For totalisatorspillet mener jeg at modellen er mer relevant, fordi spillerne fritt kan tilpasse de beløp de vil spille for, og fordi avgiftspolitikken utelukkende kan dreie seg om maksimal inntekt til formålet.

For spillearrangørene burde problemet være relativt enkelt; nemlig hvorvidt den aktuelle avgiften for den enkelte spilleform befinner seg på oversiden eller undersiden av den optimale satsen, det vil si den satsen som gir spillearrangøren/spilleformålet størst inntekt av spillet.  Det er forunderlig at de som har ansvar for spillet tydeligvis ikke har gjort noe forsøk på å finne svar eller i hvert fall indikasjoner på hvor de ligger i løypa her.

2.4 «Skjevhetspreferanse»

Totalisatorspillerne er en broket forsamling. Det er flest menn, men også en del kvinner. De har høyst ulik bakgrunn, både med hensyn til alder, utdanning, yrke, inntekt og etnisitet. Noen bruker mye tid på å vurdere hestenes vinnersjanser, og noen tar dette mer på sparket. Noen foretrekker enkle lavodds-spill, noen kombinasjonsspill med høyere odds, og noen spiller på flere varianter. Uten at jeg har sett noen tall for dette, er jeg rimelig sikker på interessen for spillet for de aller fleste er født av - eller forsterket av - en interesse for sporten. For de fleste er det en hobby med spenning. For noen få kan det bli mer en besettelse.

De færreste spillerne har presis kunnskap om sannsynligheter, sannsynlighetsregning og sannsynlighetsfordelinger, men de har oftest en ganske brukbar intuitiv forståelse av disse begrepene. Alle kjenner «worst case», som er at innsatsen tapes, og kjenner, eller har en begrunnet oppfatning av «best case», som er at spillet lykkes. Alle vet at det er knyttet usikkerhet til utfallet, og har en rimelig grei forståelse av størrelsesorden på denne usikkerheten. Den enkelte spiller greier seg lenge med dette. Han har trolig større nytte av å søke økt kunnskap om egenskaper ved den enkelte hest, og særlig hestens aktuelle form, enn å bedre sin teoretiske kunnskap om sannsynligheter.

Ut av dette myldret av ulike forutsetninger framtrer likevel noen klare mønstre. Jeg mener både de som har ansvar for å arrangere totalisatorspill og de som skal regulere denne aktiviteten, plikter å gjøre seg kjent med det som måtte finnes av mønstre og mekanismer i atferden til spillerne. 

Det er et velkjent trekk ved alle vanlige former for pengespill med små innsatser at spillerne generelt foretrekker spill på høy odds framfor spill på lav odds for samme forventningsverdi på avkastningen (gjennomsnittsavkastning), og i noen grad også selv om høyoddsspillet skulle gi lavere forventet avkastning.  Enkelt forklart har det sammenheng med at innsatsen er relativt liten og selv om forventet netto gevinst er negativ, kan gevinsten være temmelig stor hvis først lykken står bi. Vi snakker altså om sannsynlighetsfordelinger for gevinst som har en positiv skjevhet. Folk som deltar i slike spill kan sies å ha en preferanse positiv skjevhet. De kjøper seg en «oppside». Nedenfor omtaler jeg dette bare som «skjevhetspreferansen».

Det kan være greit samtidig å nevne at i forsikring er situasjonen omvendt. Her står den enkelte overfor sannsynlighetsfordelinger med negativ skjevhet. De fleste av oss søker å unngå denne skjevheten, ved å kjøpe oss seg vekk fra «nedsiden».

Nesten alle privatpersoner opptrer i samsvar med dette hovedmønstret. Det er rimelig godt kjent og dokumentert over lang tid og fra alle verdenshjørner. Likevel synes det i økonomisk teori å være liten oppmerksomhet om det.

2.5 Enkle spill versus kombinerte spill

De enkle spilleformene er vinnerspill og plass-spill, med satsing på at én hest skal vinne eller komme på 1. 2. eller 3. plass. Kombinerte spill er alle de øvrige, som kombinerer innsats på at minst to hester skal prestere på et gitt nivå. Forholdet mellom minsteinnsats og maksimalgevinst er generelt lavere i de enkle spillene enn i de kombinerte. I fortsettelsen begrenser jeg meg til å si litt mer om vinnerspillet og «V-spillene» (som går på å satse på å plukke vinneren i minst to ulike løp).

2.6 Vinnerspillet

I forhold til totalisatorspill illustreres mønstret som er omtalt som «skjevhetspreferanse» ovenfor trolig best i vinnerspillet. For førti år siden skrev jeg litt om det med utgangspunkt i tall for vinnerspillet på Bjerke travbane i 1978. Da var avgiften på dette spillet 30%.

Hestene fra alle løpene ble sortert på 6 oddsgrupper, fra den laveste med under 2 i odds, til den høyeste med over 50 i odds. Så ble den gjennomsnittlige vinnersannsynligheten i hver oddsgruppe estimert, og deretter ble gjennomsnittlig avkastningsrate i hver gruppe beregnet. For den laveste oddsgruppen ble vinnersannsynligheten beregnet til ca 50% og avkastnings-raten beregnet til minus 0,19%. Deretter sank avkastningen rimelig jevnt med økende odds ned til minus 0,61 % i gruppen med odds over 50 i vinnersannsynlighet (med en beregnet gjennomsnittlig vinnersjanse på 0,5%).

Her er det altså spillerne selv som i en viss forstand «overspiller» de dårlige hestene og «underspiller» de gode. I gjennomsnitt taper du minst ved å spille på favoritter, og mest ved å spille på outsidere. Det er spillernes preferanse for positiv skjevhet som - gjennom markedet - gir dette resultatet. Resultatet er altså at favorittspillerne som gruppe de facto betalte litt under 20% i avgift, og gruppen som satset på «longs shots» betalte de facto nesten 40% i avgift. «Markedet» genererer oddsen, og dermed er det markedet - selv om avgiften i utgangspunktet er den samme – som gjennom skjevhetspreferansen kan sies å skape en differensiering i den faktiske avgiften.

Så vidt jeg vet er det ikke gjort noen tilsvarende beregninger etter at avgiften på vinnerspillet ble satt ned fra 30% til 20%.  Jeg er helt sikker på at mønstret som vist til i forrige avsnitt i all hovedsak har stått seg, men likevel med noen forskyvninger. Det ville vært interessant å se nærmere på disse forskyvningene. Jeg må også si at denne avgiftsnedsettelsen i seg selv var en unik anledning til å studere hvilken effekt endringen hadde på de samlede avgiftsinntektene fra vinnerspillet. Det er tjenesteforsømmelse av de ansvarlige at dette ikke er blitt gjort.

Det betyr samtidig at skjevhetspreferansen kan sees som en viktig forutsetning for at det i det hele tatt er mulig å differensiere avgiften mellom de ulike spilleformene. For avgiften er differensiert, med lav avgift i de enkle lavoddsspillene til høy avgift i kombinasjonsspillene med høy odds. Jeg skal komme tilbake med litt mer om dette senere.

2.7 V-spillene

Er sammensatte vinnerspill over flere løp. Det enkleste er Dagens Dobbel (DD) som i denne klassen kan ses på som et lavoddsspill, og det mest kompliserte er V75, som er et høyoddsspill.

Hvis vi for enkelthets skyld regner 10 hester i hver avdeling og i utgangspunktet sier at alle hestene har samme sannsynlighet for å vinne, vil en rekke i DD ha en sannsynlighet på 1% for å gå ut med gevinst. Med de samme forutsetningene vil en tilfeldig rekke i V75 ha en sannsynlighet på 1 timilliondel for å få 7 rette. Det samme vil gjelde dersom du erkjenner at de ulike hestene har forskjellige vinnermuligheter, men likevel setter opp en rekke helt i blinde.
Om det er klare favoritter i hver avdeling og vi regner alle favorittene med vinner-sannsynlighet på rundt 50%, vil en rekke i V75 med bare favoritter likevel ikke ha større sannsynlighet for å gå inn med 7 rette, enn om lag 8 promille. Det vil si at i gjennomsnitt vil 992 av 1000 V75-spill resultatet være minst ett favorittfall. 

I slike spill er det ikke til å undre seg over at spillerne søker å øke sine sjanser for lykkes med spillet ved å spille flere rekker. Da gjelder det ikke bare å finne vinnere, men helst også vinnere som er undervurdert av salen, og en avveining mot hva lommeboka tåler. Den samlede kostnaden ved spillet holdes nede på ulike måter, ved å luke unna i hvert fall noen av de hestene som har lav antatt sannsynlighet for å vinne, ved bruk av en eller flere bankere, ved systemspill som på ulike måter siler av mindre sannsynlige kombinasjoner. Ved samspill i lag der flere er med i en spleis om samme bongen, reduserer deltakerne innsats pr spilt rekke.

Her er det vanskeligere å finne mønstre. Skjevhetspreferansen er tilstede her også.  En klar indikasjon på det er at V-spillene beskattes hardere enn de enkle spillene, og hardere jo høyere odds de kan gi. Men det faktum at spillerne garderer med flere rekker, spiller system, spleiser på bonger mv, innebærer samtidig at skjevhetspreferansen har sin begrensning. Spillerne som gruppe forsøker gjennom slik adferd som nevnt ovenfor å vri seg unna de aller høyeste oddsene i spillet, eller redusere innsatsen pr rekke.

Kompleksiteten er stor, og det er vanskelig å komme noe særlig nærmere enn dette. En ting bør likevel nevnes. Den enkleste og billigste måten å gardere på er å satse på en eller flere bankere. Jakten på mulige bankere er derfor ofte et viktig startpunkt i de mest kompliserte v-spillene. Siden det ikke er overflod av gode bankeralternativer, vil en i slike spill kunne se en tendens til det motsatte av det vi ser i vinnerspillet, nemlig at favorittene her «overspilles», og outsiderne «underspilles».

Men også her er det nyttig å ha litt peiling på underliggende sannsynligheter. Gå tilbake til det enkle eksemplet med ti hester i hver avdeling og lik vinnersannsynlighet for alle hestene. Sammenlign sannsynligheten for å komme gjennom to avdelinger hvor du i det ene tilfelle spiller banker i en avdeling og alle hestene i den andre med en rekkepris på en krone, og i det endre tilfellet du spiller to hester i den ene avdelingen og fem hester i den andre. De to avdelingene koster i begge tilfellene 10 kroner. I de første eksemplet får du i alt spilt på 11 hester og i det andre på 7 hester. Det er da kanskje lett å føle seg bedre dekket i det tilfellet der du får med i alt 11hester enn der du får med bare 7. Men sannsynligheten for å komme gjennom er akkurat lik, nemlig 10%. Dersom du har informasjon som tilsier ulik vinnersannsynlighet for de ulike hestene, og spiler på dette, vil den samlede sannsynligheten for å komme gjennom begge avdelingene noen ganger være størst i det første eksemplet og noen ganger i det andre.

Det vil likevel være interessant å søke større klarhet i flere andre forhold. I første rekke gjelder det følgende; Hvor ofte går bankerforslag fra «tipseksperter» inn?  Hvor ofte går lyntotobonger inn og hva er gjennomsnittlig avkastning på lyntotobonger? Hvor gode til å spille er (hvilken gjennomsnittsavkastning oppnår) de profesjonelle spleisebong-leverandørene? Er det indikasjoner på at storspillerne oppnår høyere gjennomsnitts-avkastning enn småspillerne? 

For å ta litt gammel graut igjen. På slutten av 70-tallet gikk jeg gjennom ett års V5 spill på Bjerkebanen. Jeg ranket hestenes antatte vinnersjanser etter hvilken odds de hadde hatt i vinnerspillet, og antok at Mr. Avmart («Average man on the racetrack») klarte å rangere hestene om lag like godt. Jeg så første på hvilken relativ avkastning Mr Avmart ville fått dersom han konsekvent spilte hhv: 1 rekke med bare favoritter, 32 rekker med bare 1. og 2. valg, 243 rekker med bare 1, 2. og 3. valg, 1024 rekker med alle inntil 4. valg osv. I mitt tallmateriale gikk 32-rekkers spillet med overskudd og alle de øvrige underskudd. Tendensen var at tapet økte noe med økende antall rekker.  Jeg lot også min Mr. Avmart spille ulike varianter av «sum valg systemer» (dvs alle rekker hvor summen av rangeringene var lik et bestemt tall). Sum valg rundt 13, 14, 15 ga beste spill i mitt materiale. Også her var tendensen at relativ avkastning sank med økende størrelse på systemene.

Jeg vil ikke trekke annen konklusjon av dette enn at det å spille stort - på de hestene som salen antar har best vinnersjansene - ikke synes å være noen god strategi.  Tendensen i materialet til at det å spille likevel relativt enkle bonger, kanskje ikke er så dumt, vil jeg ikke legge noe særlig vekt på uten det kan bekreftes i et langt større datamateriale enn det jeg brukte. 

Det koker ned til det ganske selvsagte at skal du vinne penger på totalisatorspill, så må du ha bedre kunnskap om hestenes vinnersjanser enn salen har. Spørsmålet er om det er mulig å finne noen kriterier eller grupperingsmåter, som kan gi holdepunkter for hva denne kunnskapen består i, og hvor mye den betyr. Jeg ser ingen annen mulighet enn å brette opp armene og begynne å grave i tallene. Men her som ellers – tenk først og grav siden. Jeg mener NR bør føle en forpliktelse til å gjøre slike undersøkelser, ikke minst som underlag for sin egen policy når det gjelder informasjonsflyten i miljøet (se også neste avsnitt).

2.8 Kan totalisatormarkedet sies å være et effektivt marked?

Et marked oppfattes vanligvis å være effektivt dersom det er små arbitrasjemuligheter og dersom markedet i stor grad reflekterer tilgjengelig informasjon om markedet.

For å ta det siste først. Å spille på hest er som vi allerede har vært innom flere ganger et kunnskapsspill. Det gjelder å vite noe om hestenes mulighet for å vinne, som ikke mange andre også vet. Det vil nesten alltid være noe slik informasjon til stede. Det sier seg nesten selv at spillere som er interessert i sporten må antas i snitt å gjøre det bedre enn spillere som ikke synes at sporten er fascinerende. Det kan likevel slumpe at store gevinster ender hos spillere som fyller ut bongen nærmest i blinde, fordi de kan dumpe borti de mest usannsynlige outsidere. Men å satse på å vinne ved å unngå favoritter og bare å plukke outsidere, er nok den sikreste veien til å tape penger. Derimot er den vurderingen som ligger i å forsøke å se for seg hvilke løp som innbyr til favorittfall, kanskje noe av det viktigste en god spiller kan gjøre.

Mitt hovedinntrykk er at den informasjon som går fram av løpsprogram og resultatlister, gjennom ekspert-tips og gjennom uttalelser fra trenere og eiere stort sett fanger opp det meste av relevant informasjon. Det er likevel ingen tvil om at de som bruker mest tid på å danne seg et bilde av de ulike hestenes vinnersjanser, er de som abonnerer på filmopptak fra løpene, og som i tillegg har stor kontaktflate i miljøet. At de som er villig til å jobbe systematisk med dette kan høste en fordel gjennom å spille selv, eller videreselge sin innsikt gjennom spillelag eller på annen måte, er greit nok. Spørsmålet er hvilken holdning NR skal ha til sin egen informasjonsbehandling og til hvordan relevant informasjon flyter rundt i miljøet.
Min prinsipielle holdning er helt klart at all informasjons som NR sitter på må gjøres åpent tilgjengelig for alle. Slik det er nå siler arrangøren viktig informasjon til spillerne ved å gjøre den tilgjengelig bare til dem som er villige til å betale for den.  I disse dager er NR involvert i en skattesak som ytterligere understreker at NR bør gjøre alle sine videoopptak av løp åpent og gratis tilgjengelig for alle. Det vil være et viktig signal fra spillearrangøren om at de likebehandler alle sine spillere.  (Jeg tror også, ut fra egen erfaring, at det vil kunne øke spillet vesentlig.) NR bør dessuten innføre en standard for alle som har profesjonelle roller innenfor sporten; ansatte i NR, eiere, trenere, kusker, og kommisjonærer. Standarden bør inneholde en «informasjonsplikt» om alle forhold som de som omfattes av standarden er kjent med er blir kjent med, som kan ha betydning for utfallet av totalisatorspill.  Utformingen må selvsagt utredes nærmere. Reglene for behandlingen av informasjon som er sensitiv for utviklingen i hele eller deler av finansmarkedet kan være et mulig utgangspunkt, men det er neppe fruktbart å legge seg på noe i nærheten av den rigiditeten som for eksempel gjelder verdipapirer notert på Oslo Børs. Men reglene bør ha noe av samme «flavour».

For ordens skyld får jeg ta med at jeg er oppmerksom på at NR (og Norsk Tipping) er underlagt en viss informasjonsplikt gjennom «Retningslinjer for markedsføring» (fastsatt av Kulturdepartementet og Landbruksdepartementet 19.11.2014. I Retningslinjene pkt2.2 heter det: «Vinnersjansene må fremstilles på en korrekt og balansert måte …..».
Dette hører også med i bildet, men jeg tror verken departementene eller NR bryr seg noe særlig om det. Dersom det skulle finnes noen som for eksempel skulle mene at det sludderet som står under «Vinnersjanser» på NRs hjemmeside, er et tilfredsstillende svar på det som er ment i Retningslinjene, tror jeg de må be om å få igjen skolepengene sine.

Spørsmålet om det finnes arbitrasjemuligheter går i første rekke ut på å sjekke om det er mulig å finne systematiske «prisforskjeller» i markedet som gjør at avkastningen kan variere for samme innsats og samme vinnersannsynlighet. Det går i første rekke ut på å undersøke om det eksisterer ulike spillestrategier som kan gi slike resultat.

Med spillestrategi mener jeg her at enkle spill kobles sammen i en serie etter et bestemt mønster.  Mest kjent i så måte er strategier som har vært forsøkt ved rulettbordet.  De fleste har hørt om det som ofte omtales en «Martingale», som foregår f.eks. slik: Sats en jetong på farge. Hvis du vinner betrakter du serien som avsluttet og kan eventuelt starte på en ny serie. Hvis du taper, dobler du innsatsen som også satses på farge. Vinner du nå avslutter du serien, og eventuelt begynner på en ny. Taper du dobler du nok en gang og fortsetter til du vinner. Hver serie har da et netto resultat på en jetong. Dette gir en brukbar sannsynlighet for gevinst, men har også en sannsynlighet for du blir blakk før serien kan avsluttes eller at kasinoet har grenser for maksimal innsats. Strategien transformerer i dette tilfellet en serie av enkle lavoddsspill, til ett kombinert spill med enda lavere odds.
En kunne i og for seg tenke seg en tilsvarende strategi for å spille vinnerspill på totalisatoren, men siden odds bestemmes av spillerne selv, blir det mer kludrete.
«Parlay» er mindre kjent og nærmest motsatt strategi av Martingale. F.eks slik; Sats en jetong på en farge. Taper du avslutter du serien. Vinner du lar du bruttogevinsten stå og satser også denne på farge. Taper du avslutter du serien, og vinner du satses hele bruttogevinsten på ny, og fortsetter inntil du har oppnådd et beløp som du har bestemt deg for på forhånd. Da avsluttes serien. Strategien transformerer i dette tilfellet en serie enkle lavoddspill til ett kombinert høyoddsspill.

En slik Parlay har vært brukt til å forsøke å komme på sporet etter mulige «markedsdefekter» i totalisatormarkedet.  Det enkleste vil være å sammenligne et kombinert vinnerspill i hvert av Dagens Dobbel omgangene, med en tilsvarende satsning direkte i DD. Det vil si å se i hvilken grad DD-oddsene avviker fra produktet av vinneroddsene i de samme avdelingene. Da har vi to spill; et ferdigpakket DD-spill og et hjemmesnekret kombinert spill bestående av vinnerspill i hver av avdelingene hvor bruttogevinsten fra vinnerspill på samme hest som vi har krysset for i første DD-avdeling satses på vinnerspill på samme hest som vi har krysset for i annen avd i DD-spillet. (Vi har altså noe som ligner «a replicating portfolio» i finansteori, for den som måtte være interessert i det).

Jeg tror vel ikke at selv systematiske forskjeller her er nok til å si noe særlig om totalisatormarkedets effektivitet, men Jeg har tatt en kjapp test på 25 tilfeldige DD løp nylig. Kombinert vinnerspill kom ut best i 10 av tilfellene og DD best i 15 av tilfellene. Dette er selvsagt ikke utsagnskraftig på noen måte, men indikasjonen går i den retning av at DD er best. Hovedgrunnen er at i DD utsettes du for totalisatoravgift bare en gang, mens du må betale avgift to ganger i det kombinerte vinnerspillet. Det mer enn oppveier at avgiftssatsen er høyere i DD-spillet.

Derfor er det kanskje vel så interessant som å si noe om effektiviteten i totalisatormarkedet,  å bruke teknikken ovenfor til å forsøke å si noe om avgiftsstrukturen i dette markedet.

Men først en liten svipptur tilbake til rulettbordet. I gode gamle dager var gevinstplanene i kasinoene slik at forventet gevinst var lik på alle spilleformer (i hvert fall hvis vi ser bort fra antall nuller som er kasinoets lykketall (0 på europeiske bord, og 00 på amerikanske bord). Det er etter hvert blitt mer vanlig at de høyeste oddsene er skalert ned. For eksempel har myndighetene begrenset høyeste (bto)odds på rulettbordene på norske passasjerbåter til 30 ved spill på ett enkelt tall (mens det opprinnelig var 36). For spilleren kan dette ses på som om det er lagt en gevinstavgift på seks jetonger på dette spillet.  Dette er for så vidt i samsvar med det mønstret vi ser i totalisatormarkedet - jo høyere odds, jo høyere avgift.

Så kan vi spørre om en spiller som er litt kjapp i hoderegning kanskje heller bør spille 1 jetong i en parlay på svart i 5 omganger framfor å spille 1 jetong på ett enkelt tall (en-pleine) på danskebåten. Sannsynligheten for vinne er temmelig lik 2,7% i begge spillene (18/37 opphøyd i 5 potens i parlayen, og 1/37 i det enkle spillet). Bruttogevinsten er 32 i parlayen og 30 det enkle spillet.  Dette er ikke så langt fra hipp som happ, men likevel har vi et visst grunnlag for å si at myndighetene ikke har gjort hjemmeleksen sin her og vært for tung på skattelabben, selv om vi kanskje må gi dem kreditt for å ha forstått eller ant at høyoddsspillet tåler høyere beskatning enn lavoddsspillet.

Tilbake til totalisatoren. I DD-eksemplet kan den hjemmesnekrede kombinasjonen av vinnerspill gjennomføres i praksis uten altfor store problemer, og påvirkningen av vinneroddsen i ledd nr 2 er trolig forholdsvis begrenset. Men tenk om det skulle gjøres tilsvarende i forhold til et V5-spill. Regnestykket er relativt enkelt, men den praktiske gjennomføringen med faktiske kjøp av vinnerspill vil være betydelig og ikke minst vil påvirkningen av vinneroddsen etter hvert som løpene avvikles temmelig sikkert medføre at forutsetningene i regnstykket ikke holder. Disse problemene blir ytterligere forstørret dersom metoden skulle forsøkes anvendt i for eksempel V75, i tillegg til at også selve regnstykket vil bli temmelig grisete. Jeg kan ikke tenke meg at noen spiller i det hele tatt kunne tenke seg å forsøke på å gjennomføre spill som det vi ovenfor har kalt hjemmesnekrede kombinasjoner (kanskje med et lite unntak for et hjemmesnekret DD-parlay).

Likevel vi er et lite skritt nærmere mulighetene for å kunne si noe fornuftig om avgiftsstrukturen i det norske totalisatormarkedet. Vi kan komme litt lengre langs denne veien, f.eks. ved å late som om oddsen ikke endres i et parley-spill.

Uansett vil det være langt viktigere å kunne si noe fornuftig om avgiftsnivået for de enkelte spileformene. Det dreier seg da om å gjøre økonometriske analyser med utgangspunkt i en modell for hver enkelt spilleform og kjøre de enkelte modellene fortrinnsvis på norske data som dekker lange tidsserier og som inneholder parametre som fanger opp effekten av avgiftsendringer, eventuelt en skiftparameter dersom datamaterialet for den aktuelle spilleformen inneholder bare én avgiftsendring.  Bare norske data vil ha det drawbacket at det kan bli for tynt til å få utsagnskraftige resultater. Det kan da kanskje være at en bedre løsning å bruke en pool av skandinaviske ev nordiske data. Det vil nødvendigvis måtte bli et mer krevende modellarbeid, og det vil kreve mer samarbeid over landegrensene.

2.9 Jackpot, jokerpott og bongavgift

En uskikk som NT (og dessverre flere andre totalisatorarrangører) har lagt seg til de senere årene er å tilbakeholde små gevinster, samt å beslaglegge syverpotten, sekserpotten, femmerpotten, og endog firerpotten i hhv V75, V76, V65 og V64, dersom ingen har hhv 7, 6, 5 og 4 rette.   Disse pengene overføres til senere spilleomganger som jackpot (ekstregevinst til de som har 7 rette, (ev 6 rette i V65 og V64) og joker (ekstragevinst til spiller eller spillelag som er alene om å ha 7 rette /ev 6 rette i V65 og V64).
Så vidt jeg kan se er eneste grunn til at dette gjøres er at NR i neste omgang kan reklamere med at det er ekstramidler i potten. Jeg tror ikke de har vært i nærheten av å gjøre noen analyse av hvor mye omsetning de mister på dette eller hvor mye ekstra spill de eventuelt trekker til seg med tilleggspottene. Uansett ødelegger de sentrale grunnforutsetninger i spillet. Beslaget gir til dels betydelige utslag i den reelle tilbakebetalingsprosenten i det aktuelle spillet. Den kan faktisk i ekstreme fall ende helt ned i ingen utbetaling til spillerne overhodet.
Det hjelper jo ikke de spillerne som utsettes for dette, at det kan komme en økt tilbakebetalingsprosent i et helt annet spill. Hvor i all verden kommer denne omvendte Robin Hood filosofien fra, at den som allerede er sikret en stor og kanskje kjempestor utbetaling skal dyttes på en masse ekstra penger i tillegg? Disse ekstrapengene stammer fra at spillere som taper, taper enda mer.
Myndighetene burde satt foten tvert i bakken, og sørget for konsesjonsbetingelser som satte bom for denne praksisen (også om NR skulle forsøke med triks for å finansiere dette på annen måte). NR som trolig vil, og for så vidt kan, hevde at de har skaffet seg det nødvendige rettsgrunnlaget for sin praksis, må jo forstå at de ødelegger sitt eget produkt.
Det ble tidligere i år kunngjort at det ville komme en prøveordning med høyere tilbakebetaling med V75 på Bjerke på onsdager, og med samme for prinsippet for overføring innenfor samme spill som i V5 (dvs hvis ingen har 7 rette går de pengene inn i 6-er potten i samme omgang osv). Ingen har sett av det ennå. Sett i gang.

Bongavgiften er et annet triks som NR bruker for å loppe spillerne for penger. Det dreier seg ikke om store penger, men den rammer småspillerne urimelig hardt. Her også lar myndighetene NR styre og stelle som de vil. Nå må snart myndighetene få opp gluggene og gjøre tilsynsjobben sin.