Gourmet-artikler

Viktige artikler 1995 - 2009

Spillemonopolene - nyttige eller unyttige institusjoner?
tirsdag 13. februar 2007 00:00
Norske myndigheter sammen med Lotteritilsynet har frem til disse dager søkt å regulere spilleselskapene og konsesjonsinnehaverne Norsk Tipping og Norsk Rikstoto som monopolister. Målet skal være ”sosialt ansvarlige rammer” i det norske spillemarked.

Bevisste spillere, som forbrukere i et marked, som ser på eget spill med sunn og kritisk distanse, søker de beste odds og betingelser for sin hobby og forlystelse. Samtidig vet vi fra Adam Smiths gamle innsikt, at når dynamikken i markedsøkonomien settes til side gjennom monopolordninger, vil insitamentet for innovativ vekst forfalle. Med all respekt for alle aktører i vårt hjemlige spillemarked – det er nettopp dette tap i omsetning som har bidratt til et voksende milliardbeløp årlig til automatspill og nettspill internasjonalt, som en konsekvens av lite konkurransedyktige produkter fra Norsk Tipping og Norsk Rikstoto over flere år.

Spillerforeningen registrerer at markedsføringen til monopolistene til tider er etisk problematisk. Den stimulerer til dårlige spillevaner og lav spillteoretisk bevissthet. Den søker å få folk til å spille på et grunnlag av følelsesmessig engasjement og falske forhåpninger i stedet for kritisk refleksjon. Markedsføringen av urealistiske forventninger stimulerer til uheldige og usunne holdninger, får som umiddelbar konsekvens en skadelig og uønsket spilleradferd hos et viktig og belastet mindretall, samtidig som at A-segmentet med noen tusen av de dyktigste og mest krevende spillerne søker til bedre underholdningsalternativer over nett. Myndighetenes politikk, gjennom monopolselskapene, har ført til flere spilleravhengige og at milliardbeløp årlig forsvinner ut av landet!

Med disse erfaringer blir det feil, som vi ser tendenser til i den politiske debatt, at løsningen skal ligge i enda mer offentlig styring og kontroll. I Storbritannia har hestesporten tradisjon for avtaler med diverse private spilltilbydere, og da innenfor et forbildelig lov-og regelverk som statsminister Tony Blair og den britiske regjerningen innførte i 2001. Flere land innen EU kopierer eller vurderer å innføre et tilsvarende lov- og regelverk. Europa synes å gå mot:

·    Flere spilleselskaper i et deregulert spillemarked.
·    Spilleselskapene betaler en skatt til myndighetene hvor de er registrert, og et vederlag eller avgift til ”eierne” av spilleproduktene, dvs fotballens og hestesportens organer.
·    Spilleselskapene gis stor frihet til hvilke produkter og spilleforutsetninger de vil presentere, og slik at ikke inngripen fra myndighetene skal virke konkurransevridende.
 
For spilleren er det ikke så viktig hvor han spiller, men at han har mulighet til å spille dit hvor odds er gunstigst, tilbakebetalingsprosenten er høy og servicegraden er god. Spilleren bør kunne etterspørre en lovlig forbruksvare hos Norsk Tipping, Norsk Rikstoto, og selskaper som Trottingbet og Unibet. Spill bør være en sunn beskjeftigelse, hyggelig underholdning for mange, med flere reelle vinnere og færre tapere når forutsetningene er tilpasset dette, og forutsatt produkter som gir rom for nøkterne sannsynlighetsberegninger og reell spillfaglig innsikt. I Norge har vi, så langt, ikke hatt tradisjon for å se på spill som en lovlig forbruksvare, og at spilleren er kunde i et marked. Spill har snarere vært sett på som kamuflert skatt til gode formål. Europa, bl.a. vårt naboland Sverige, synes i hvert fall å ville endre på dette. Den svenske regjeringen vil deregulere spillemarkedet.