Gourmet-artikler

Viktige artikler 1995 - 2009

Intervju J. E. Hagen
onsdag 09. november 2005 00:00

Førsteamanuensis ved Universitetet i Bergen, Jon Erik Hagen, og styremedlem i Spillerforeningen:

”Rent ideologisk synes jeg Spillerforeningen skal fortsette å fremme spilleetikk på ikke-puritanske premisser, som en motvekt mot den ensidige moralismen mot alle typer spill som dessverre dominerer opinionen og pressen”.




Jon Erik, du har magistergraden i nordisk språkvitenskap ved Universitetet i Bergen, og er nå førsteamanuensis i norsk som andrespråk ved Nordisk Institutt. Det betyr at ditt forskningsfelt er norsk språk slik det tales og læres av fremmedspråklige, og dine studenter er vordende lærere i norsk for fremmedspråklige. Et spennende fagområde, Jon Erik?

Det har mange perspektiver. Språkopplæring og språk generelt er noe som gir anledning til rik refleksjon over menneskelig adferd og tenkning, og på en måte også over samfunnet som sådan. Jeg må få si at mitt fag er min første lidenskap og mitt profesjonelle liv.

Hva er så din andre lidenskap?

Hestespill og fotballspill er bare en hobby, selv om det er noe jeg faktisk har blitt mer og mer glad i med årene. Min innfallsvinkel til spillet er mer preget av tall, teori og analyser mer enn god intuisjon og grundig sportsinnsikt.

Der ligger også min svakhet som spiller! Jeg har lite av innside informasjon, og har null innsikt i forhold som kan påvirke utfallet av et løp, og som ikke kan leses ut av programmer og databaser.

Men det gir jo håp for flere?

Gjerne det. Dessuten fascineres jeg av den type systemer som vi finner i ”Spillernes blad”. Latmannssystemer er den beste form for spill, synes jeg.

Din tilnærming til spill må vel spenne videre enn som så?

Spillets teori er noe som interesserer meg som intellektuell, og tilbakebetalingsprosenten (TBP) er her alfa og omega, om man setter seg ned og regner litt.

Det forbauser meg at det har tatt lang tid for Norsk Rikstoto å innse betydningen av TBP for spillets forutsetninger og selskapets markedsandel og inntjening. Hvis de har innsett det? Dette til tross for at alle erfaringer viser at spilleoperatører aldri tjener penger på å sette spillerandelene ned, og at de alltid tjener penger og har vunnet de gangene de har satt dem opp.

Har du personlig noen erfaringer som underbygger det du sier?

Jeg gikk med overskudd i Dagens Dobbel en periode for noen år siden da TBP var 80 %. Det var visst nok noen måneder. Jeg spilte et enkelt latmannsspill: Jeg spilte to bonger hver dag. Favoritten i det ene løpet mot hesten som var rangert som nr 4-5-6-7-8 i det andre løpet, og som motsatt, som totalt ble 10 rekker. En helt mekanisk strategi, som ga et lite overskudd. Det ga nok i overskudd til å finansiere det jeg hadde av spill ellers. Denne perioden åpnet mine øyne for spillerandelenes betydning!

Å vinne gir en egen tilfredshet, ikke sant?

Med en spillerandel på 80 % opplevde vi en eventyrlig vekst i totalomsetningen. Selv om Norsk Rikstoto ikke la inn noen reklamekampanje, eller at pressen viet 80 % i TBP noen oppmerksomhet den gang, så gikk totalomsetningen opp. Signalet og effekten var tydelig!

Så ble spillerandelen satt ned til 70 %, som den lå på i flere år, og DD har i disse årene vært et ganske ordinært produkt til tross for sitt potensial blant alle typer spillere.

Hva skjedde med deg selv i DD-spillet?

Da spillerandelen ble satt ned med 10 prosentpoeng, var det slutt med overskuddet for mitt vedkommende. Spillelysten avtok. Ikke fordi jeg i og for seg hadde mindre glede av å spille, men simpelthen fordi jeg vant for lite.

Etter at spillerandelen ble satt opp til 75 % i oktober i år, spiller jeg igjen litt mer enn før. Men jeg benytter ikke strategien jeg nyttet for noe år siden, da jeg synes at TBP ble satt opp for lite. Den burde vært 80 %. Men jeg spiller litt mer enn før, og taper litt mindre……


  ”Foruten spillets matematikk er jeg litt opptatt av spillets etikk”.

Jeg er dønn uenig i den underliggende ideologiske forestilling at pengespill i sitt vesen er umoralsk. Jeg har det inntrykk at nesten alle ”skikkelige” folk mener dette!

Mener du at spillegalskap er en avsporing?

Nei! Det er klart at spillegalskap er en tragisk lidelse for dem som rammes av det. Men det betyr ikke at alle former for spill er av det onde!? Som med alkohol, er det faktisk forskjell mellom bruk og misbruk.

Det jeg synes er fint med Spillerforeningen, er at vi er engasjert i hva aktive spillere deler som en morsom hobby, og at vi tar et samfunnsansvar ved å hevde legitime interesser som forbrukere av spilltjenester. På det punkt har vi samme legitime forbrukerinteresser som andre forbrukere. Personlig er jeg overbevist om at den beste vaksinasjon mot spillegalskap er opplysning om spillet, og at problemet i all hovedsak er knyttet til automatbransjen og tilbudet av automater i kjøpesentre og lokaler hvor automatene er lett tilgjengelige for personer som lett lar seg påvirke.

Vi bør få frem mer opplysning om sannsynslighetsteori, spillerandelenes betydning, informasjon om hvorfor man må tape i det lange løp foran enarmede banditter.

Disse temaer kunne vært interessante oppgaver i timene i matematikk i ungdomsskolen! Mye bedre med slike oppgaver og slik informasjon, enn den ”pekefinger-demagogi” av spill som vi ellers ser mye av!

Du mener at Spillerforeningen har oppgave å gjøre i denne sammenheng?

Rent ideologisk skal Spillerforeningen fortsette å fremme spilleetikk på ikke-puritanske premisser, som en motvekt mot den ensidige moralismen mot alle typer spill som dessverre dominerer opinionen og pressen fullstendig.

Vi er ikke kriminelle, vi som spiller. Det er en form for diskusjon jeg har ført med mange av mine bekjente til det kjedsommelige, og som jeg synes er noe av det viktigste vi gjør. På denne måten kan vi alminneliggjøre spill som en hyggelig hobby, når den utøves med sunt skjønn og nøktern kritisk distanse.

Jeg tror det er mitt opphold i Australia at jeg lærte at dette faktisk er mulig. Du vet, den britiske spillekultur er helt forskjellig fra den norske. Der har man tradisjon for dette med betting i en helt annen dybde og bredde enn hos oss.

Jeg tror kanskje at de har vært spart for puritanismen, som i sin norske versjon, haugianismen, er den dypeste historiske årsak for vår motvilje o