Dørum og Sissener bør ikke føle seg forpliktet til å videreføre arvesynden.

I 1978 gikk Øvrevolls regnskap med bortimot 1 million kroner i underskudd. Det var særlig renteutgiftene i forbindelse med det nye tribuneanlegget som tynget. Det sto ferdig i 1976. Landbruksdepartementet ved Per Harald Grue foreslo å senke spillerandelen i alt spill fra 70 til 65 prosent. Forutsatt at omsetningen ikke ville synke, ville dette innbringe 1,6 millioner kroner i ekstrainntekter. Men Norsk Jockeyklub visste at dette ville senke omsetningen drastisk, og gjøre vondt verre. Så klubben motsatte seg dette.

 

I 1979 ønsket Landbruksdepartementet at kun spillerandelen i V5 skulle senkes fra 70 til 65 prosent. Det ville øke inntektene med 800.000 kroner, mente man der. Norsk Jockeyklub visste bedre. I Sverige hadde man senket spillerandelen i V5 fra 75 til 65 prosent i 1960. Dette hadde ført til en halvering av V5-omsetningen og betydelig nedgang også i de andre spilleformene.

Men formannen i Norsk Jockeyklub, Eivind Eckbo, følte at han rant hodet mot en murvegg, og ønsket å gi etter for departementets krav. Det førte til at styret ble kastet. Det nye styret bestående av Karl Magne Kaalstad (formann), Wilhelm Tvedt (viseformann), Arne Porsum og Arnold Schermann ville ikke gi etter for Landbruksdepartementets press.

I et møte med departementet den 15. april 1980 hadde NJs nye formann, Karl Magne Kaalstad, sagt rett ut at en nedsettelse av spillerandelen i V5 fra 70 til 65 prosent ville drepe galoppsporten i Norge. Han fikk støtte av DNT’s formann, Egil Alnæs, som truet med tillitsmannskrise dersom departementet rørte V5-spillet. Departementets folk ble da spakere i tonen, og gikk med på å utsette saken. NJ og DNT ble bedt om å finne andre løsninger. Dette resulterte i Norsk Rikstoto, et samarbeidsprosjekt, der man skulle tilby V6-spill på postkontorene. Men det er en annen historie.

Norsk Jockeyklub og Det Norske Travselskap hadde arbeidet hardt og brukt mange krefter for å beholde 70 prosent i V5. Men kampen hadde vært forgjeves, for i 1988 søkte noen klovner i Norsk Rikstoto om på egen hånd å senke spillerandelen til 65 prosent i V5. Det er fra sine egne man skal ha det. Landbruksdepartementet gikk med på det.

Resultatet ble at V5-omsetningen sank med 36 prosent på fire år frem til 1992. Veldig mange banespillere sluttet. Da leverte de heller ikke noe trippelspill, og også den omsetningen sank kraftig. Til slutt var Norsk Rikstoto teknisk konkurs. De hadde falt for sitt eget grep. Banespillerne som hadde sluttet, kom aldri tilbake.

Nå var gode råd dyre. Norsk Rikstoto nektet å innrømme at de hadde begått noen feil, og skyldte på alt mulig rart. Det satt så mye prestisje i veggene, at det ble umulig å rette på feilen, og sette spillerandelen opp igjen til 70 prosent.

Norsk Rikstoto foreslo totomatspill. Det møtte mye motstand, for det hadde man jo innført i USA, og resultatet ble at banene ble helt avfolket. Men man hadde ikke noe valg, når man ikke ønsket å øke spillerandelen igjen. Øvrevoll ble pantsatt for å skaffe penger til totomatene.

De som begikk den fatale feilen i 1988, er enten døde eller har sluttet i jobben. Gammel prestisje og gammel synd, som fortsatt sitter i veggene, bør ikke gå i arv fra generasjon til generasjon. Dette bør ikke være til hinder for at nåværende ledelse og styre kan tenke og handle fornuftig.

Om arvesynden står det i 2. Mosebok 20,5: «Jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud som straffer barn i tredje og fjerde ledd for fedrenes synd når de hater meg». Ved ikke å videreføre syndene til tidligere NR-ledere, kan Dørum og Sissener forhindre at denne arvesynden blir arvet av deres egne barnebarn og oldebarn (tredje og fjerde ledd). Det vil også spare norsk hestesport for mange plager.

Januar, 2018,
Bjørn Håkonsen.