Løvetann, Einstein og dampende personer i norsk hestesport.
onsdag 31. desember 2003 00:00
Vil du unngå kritikk, så gjør intet, si intet, vær intet.  I en organisasjon med slike mennesker, blir det kjedelig. De færreste kaster skygger. De færreste gir lys. I en slik organisasjon kan vi være helt sikre på at minst 1 milliard kinesere blåser i hva vi gjør. Ei heller vil noen i Norge ane hvem vi er. Det hele blir et filantropisk prosjekt.

Selv opplever jeg norsk hestesport annerledes. Jeg finner en munter løvetann bak annenhver busk og rundt et og annet gatehjørne. Ivrige sjeler i XXL-format. Personer med ideer. Personer med energi. Personer som brenner for tobente og firbente. Det gror mye innenfor sportens organer. Det bobler.

Samtidig spør jeg meg: Tenk om all denne energi hadde vært nyttet på en måte slik at vi dro i samme tauende. At vi jobbet innenfor samme strategi. At vi jobbet mot samme mål. Jo, men vi gjør da det, sier du kanskje. Vi jobber jo for at omsetningen hos Norsk Rikstoto skal bli best mulig, og at driftsvilkårene for alle innen sporten skal bli de best mulige, sier du. Men gjør vi det?  Tyder resultatene de siste 10 år på at vi gjør det.

I all vår iver får vi trøste oss med at Albert Einstein ble avvist til Nobel-prisen hele 18 ganger og at Henrik Ibsen aldri fikk den. Til tross for vår XXL-profil og våre løvetann-tendenser skal vi kanskje trøste oss med at ”verden går jo videre”. Eller skal vi legge lista høyere? Svaret er gitt etter min mening. Vi må bli mer sultne. Vi må bli dyktigere til å samarbeide. Vi må bli flinkere til å løfte i fellesskap.

Spillerforeningens engasjement.

På Spillerforeningens ekstraordinære årsmøte i oktober sa den nye generalsekretæren i DNT, Tore Fyrand, noe klokt. ”Vi må bygge en kompetansebro mellom dyktige kompetansespillere og til mange av organene innen sporten”. Av dette kan vi utlede en vilje til å lytte. At kompetansespillere har noe å tilføre sporten. At kompetansespillere bør trekkes mer med i prosesser. At kompetansespillere vet noe om spilleradferd og endringer i et nasjonalt og internasjonalt spillemarked som norsk hestesport er helt avhengig av, og som man tidligere har undervurdert. At fremtiden blir formet i et fellesskap der fokus settes på reell innsikt med vitenskaplig bakgrunn for meninger om spilleradferd.

I fremtiden får vi håpe man oppvurderer kompetansespillere til noe mer enn kaddyer for NR-direktøren. Forhåpentlig vil han, NR-styret og sporten lytte. Kanskje tar de noe med seg. Fremdrift i viktige endringer, som reelt påvirker spillemarkedet positivt og som årlig påvirker spillernes adferd for flere hundre millioner, har ofte blitt lagt til side. Konsekvensene har vært merkbare! Tallene fra regnskapene er som de er.

Spillerforeningen har gjennom flere år argumentert for at spillerandelen i DD må opp fra 70% til 80%, i V5 og/eller V65 fra 65% til 70% og i V75 fra usle 60% til 67%. Gjennomfører man dette i 2003, kan vi garantere at sporten kan fjerne de flate batteriene de har slitt med i flere år. Dette må få prioritet nr 1.

Kulturer og konfliktløsning.

Sporten har noen vonde saker bak seg. Flere organisasjonstilpasninger har vært krevende. De har tappet mye energi over mange år. Enda er man ikke i mål. Saken med Atle Hamre og bruddene på karenstidene har også krevd sitt.

Det er en lederoppgave å tilrettelegge en krevende sak, når den oppstår, slik at man raskt kan finne frem til bredt aksepterte løsninger. Dyktige ledere klarer det i næringslivet. Det er det som kjennetegner lederen, være seg om lederen er styret i bedriften eller administrerende direktør. Vi må være forsiktig med å demokratisere oss bort i uendelige diskusjoner hvor sluttsvaret blir punkterte mellomløsninger, som igjen krever endeløse prosesser videre. Det er misforstått lederskap. Slik adferd gir lett sand i betongen. Prosessene sliter og tapper energi. Personer og miljøer i DNT-systemet bør vite hva jeg snakker om. Hesteporten taper på å ha en tungdrevet organisasjon som ikke er kostnadseffektiv og hvor ressurser ikke nyttes målrettet. Flere og flere deler den oppfatningen.

Saken med Atle Hamre har skapt sår. Sårene bør nå bli leget. La oss lære av hva som har skjedd. Jeg skal la detaljene, prinsippene og det meste ligge, men kun komme med en oppfordring: Hvis en krevende situasjon igjen skulle oppstå innen sporten, da håper jeg at sporten sammenkaller til dialog, løser saken i minnelighet mellom partene og deres organisasjoner, eventuelt med jurister som rådgivere, for å unngå en utvikling med endeløse møter, feil, prestisje, og feilbruk av økonomiske midler. Jeg er faktisk så enfoldig at jeg mener at saken med ”brudd på karenstidene” kunne i sin tid vært ordnet i minnelighet. Som av riddere ved det runde bord.

Toleransen har ofte trange vilkår. Det gjelder i hele vårt samfunn. Vi ser det på nyhetene hver dag. Vi er raske med pekefingeren. Moralsk fordømmelse er en dyd. Vi er sikkert ikke plettfrie noen av oss. Noen tar innersvinger, kommer seg raskt fra A til B, vil ha resultater raskt, og noen ganger for raskt og litt utenfor de opptrukne linjer. Cowboyen John Wayne sa en gang i en av sine filmroller: If you must shoot. Shoot! Don’t talk! Skal vi være enige om at denne måte å omgå seg på, hørte hjemme i forrige århundre. Verden burde ha kommet litt videre, selv om nyhetsbildet internasjonalt og lokalt får en til å tvile.

Men nå er det jul og nyttår. Tid for løfter. Tid for gode forsetter. Det kan være nyttig å bli minnet på at organisasjoner i de fleste sammenhenger huskes for sin kultur. Ikke for hvorledes de utøvde sin makt.

Godt nytt år til alle venner av norsk hestesport !